Å streke over fysisk/psykisk?

 

Etter rituximab-studien ble offentliggjort og boka «De Bortgjemte» ble uttgitt i fjor, skrev Henrik Vogt – lege og stipendiat, Linn Getz – førsteamanuensis, dr.med, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU, Elling Ulvestad – professor dr.med., Haukeland sykehus, Vegard Bruun Wyller – førsteamanuensis dr.med., Oslo universitetssykehus kronikken «Det Udelte Mennesket» som ble publisert i Aftenposten.

En interessant kronikk på mange måter, med gode beskrivelser av fysiske reaksjoner i kroppen på psykisk belastning – og omvendt.
Psyke og soma henger sammen, det kan vel ingen av oss benekte, og kanskje det er bare dumt å hevde at noe er «bare psykisk» eller «bare fysisk» ?

«Å opprettholde skillet fysisk/psykisk vil hindre oss i å finne frem til årsaker, forebygging og behandling. Det vil koste i form av lidelse og økonomisk tap

Eksemplet som er brukt i kronikken er såklart ME/CFS.
Men ville de skrevet samme kronikk om temaet hadde vært f.eks kreft? Eller leddgikt?

Utifra mye som står i kronikken er jeg nesten tilbøyelig til å tro det, selv om jeg absolutt ikke hevder at kronikkskriverne vil hevde at noen av delene – eller annen fysisk sykdom – kan kureres ved udelte «psykiske» behandlingsmetoder (samtaleterapi eller lign.)

Og jeg tror nok også vinklingen ville vært endel annerleses, mer fokusert på å opprettholde god livskvalitet f.eks, ikke på å finne en årsak.
Vi vet jo at f.eks berøring virker beroligende og smertedempende – selv om det ikke kurerer problemet.

Men det jeg lurer på etter å ha lest denne kronikken er;
Hvorfor får jeg inntrykk av at skillet mellom fysisk og psykisk i stor grad opprettholdes av legene?

Etter min erfaring er det legenes fokus på det psykiske ved det som er (eller oppleves som i tilfellet oss «diffuse» pasienter) fysisk sykdom, som gjør at vi har en tendens til å steile så fort noe psykisk blir nevnt som faktor til at symptomer opprettholdes – eller i en del tilfeller; som årsak til symptomer/sykdom.

Jeg har møtt mange leger og behandlere i min tid, og til dags dato har jeg fortsatt ikke møtt en som har spurt om fysiske traumer jeg har blitt utsatt for i mitt liv.
Derimot har mange startete samarbeidet/ undersøkelsen ved å stille spørsmål om forholdet til min mann, øvrig familie, oppvekst o.l.

Det forteller ikke meg at de fysiske plagene jeg har blir tatt på alvor.
Det forteller med at de blir bagatellisert som noe de ikke er.
Hadde det derimot i tillegg blitt spurt om hvor mange bilulykker jeg har vært med i (heldigvis bare småting og ingen alvorlige), eller om den gangen jeg nærmest ble kastet ut av en karusell, eller hvor mange ganger jeg har slått hodet kraftig osv – så hadde nok min oppfatning av hva legen mente vært en annen.

At det i tillegg finnes leger her i verden som helst vil putte alle «diffuse diagnoser» i en boks og behandle de alle likt og fortrinnsvis psykisk, hjelper heller ikke på opplevelsen av ordet psykisk for oss pasienter.

«Bare psykisk» er et ufattelig dårlig uttrykk uansett hvordan det anvendes.
Det bagatelliserer fysisk sykdom vi vet lite om, og det bagatelliserer psykisk sykdom og er til hinder for at mennesker i begge grupper får den hjelpen de trenger.

Så på mange måter hadde kanskje det beste vært å bare sette en strek over ordene «psykisk» og «fysisk» og kun forholde oss til sykdom/diagnose?
Og det hele mennesket og dets behov…..