Drittlei og kanskje litt forbanna

 

Akkurat nå er jeg dritt lei for å si det mildt.

Så dette blir nok et langt mer personlig innlegg enn jeg er komfortabel med, men so be it.

Men samtidig er jeg så sikker på at jeg ikke er alene om å være drittlei – så det kan kanskje forsvares likevel?

Jeg er dritt lei av hodepine.

Jeg er dritt lei av feber.

Jeg er dritt lei av verk i hele kroppen.

Jeg er dritt lei av nakken min og ryggen min som bare låser seg og stivner.

Jeg er dritt lei av å glemme hva jeg holder på å si, hva ting heter, og hva jeg sa for 2 minutter siden.

Jeg er dritt lei av muskler som ikke «klarer» det de klarte helt fint i går.

Jeg er dritt lei av å fryse.

Jeg er dritt lei av å miste konsentrasjonen etter 5 minutter.

Jeg er dritt lei av å føle at jeg aldri får nok søvn.

Jeg er dritt lei av følelsen av å sovne tvert jeg slapper av – uansett hvor jeg er.

Jeg er dritt lei av å ikke tåle å bli tatt i fordi hele huden føles som et hovent blåmerke.

Jeg er dritt lei av skuldre som skal begynne å klage tvert jeg gjør noe.

Jeg er dritt lei av å være lydømfindtlig.

Jeg er dritt lei av å være lysømfindtlig.

 

Så hva gjør jeg?

Sitter jeg dermed bare å synes synd på meg selv?

Tror du det er det jeg gjør?

 

Da får du tro om igjen.

Jeg har aldri sagt det er synd på meg.

 

Jeg er tilpasningsdyktig.

Jeg finner hjelpemidler.

Jeg finner nye måter å gjøre ting på.

Jeg er kreativ!

 

Men jeg blir provosert av dere som uttaler dere uten å vite hva det dreier seg om.
Uten å vite hvordan mine dager er.
Uten å vite alt det jeg faktisk ikke nevner.

For jeg gidder faktisk ikke prøve å forklare deg alt dette over – og alt det andre…

 

Men før du uttaler at «det bare er å trene», «det er ikke kroppen din», «du må jo være aktiv», «du må du må» så kan du prøve å leve i min kropp og min hverdag noen uker eller måneder.

Men siden det faktisk ikke går i virkelighetens verden vil jeg anbefale deg om å holde kjeft frem til du faktisk vet hva du snakker om….