Endelig!

Endelig litt fremgang!

I går kom nyheten fra svenske Aftonbladet at en pilotstudie ser ut til å kunne påvise betennelser i sentralnervesystemet hos Fibromyalgi-pasienter.
Det er blitt funnet forhøyede nivåer av cytokinet IL-8 i spinalvesken hos de med Fibromyalgi – 4 ganger høyere enn hos personene med leddgikt som inngikk i studien.

Diana Kadetoff er forsker ved Karolinska Institut og smertelege ved Nacka Närsjukhus, Aleris og har forsket på Fibromyalgi i flere år. Les mer om hennes forskning HER.
Hun sier til Aftonbladet
«- Det skulle kunna förklara den generella smärtan i kroppen»

Hypotesen er at Fibromyalgi er en type revmatologisk sykdom med avvikende immunologiske substanser.
At sentralnervesystemet spiller en stor rolle ved Fibromyalgi har vært en sterk oppfatning lenge.

Men siden dette kun er en pilotstudie med 15 Fibromyalgi-pasienter, 15 Leddgiktspasienter og 11 kontrollpersoner må det selvfølgelig større studier til før man kommer til en konklusjon.
Så vi må nok smøre oss med litt tålmodighet en stund til.

Det jeg synes er vel så stort i forbindelse med dette er at norske medier faktisk har skrevet om seriøs forskning på Fibromyalgi!
Det i seg selv føles som en seier.

VG spanderte en hel side om saken i papirutgaven i går HER  og NRK publiserte også en artikkel om saken HER.

Vi er mange som på hver vår måte har prøvd å opplyse om Fibromyalgi, at dette er en reell sykdom og at forskning kreves.
Den samfunnsøkonomiske gevinsten på å satse på Fibromyalgi-forskning er potensielt stor, desverre er prestisjen ved å forske på «kvinnesykdommer» liten.
Og da tar ting tid.
At media nå er med på å fortelle om funn innen seriøs Fibromyalgi-forskning er viktig for å spre kunnskap og skape engasjement!

Norsk Fibromyalgi Forbund har vært kjapt ute med en uttalelse om denne studien og den finner du HER.
De sier blandt annet at dette kan være et viktig trinn i å få et godt diagnostiseringsverktøy.

Om dette vil vise seg å være årsak eller konsekvens vil kun videre studier kunne si noe om.
I første omgang håper jeg virkelig at større studier blir igangsatt snarest!
Jeg er helt sikker på at de ikke vil få problemer med å finne testpersoner.
Selv på tross av nåleskrekken min melder jeg meg gjerne frivillig som «forsøkskanin» – og det er jeg sikker på at mange fler også gjør – i håp om et svar, et korrekt diagnostiseringsverktøy, kanskje tilogmed litt forståelse og respekt for diagnosen?
Og skal vi tenke langsiktig – en god behandling?

I dag jubler jeg for et lite, men viktig, steg i riktig retning.
Og jeg føler på meg at det snart kommer mer.

ENDELIG!

Pasientforeninger, penger – og kontroversielle kosttilskudd

Jeg har tidligere gitt ros til Norsk Revmatikerforbund for den innsatsen de gjør for revmatikerene, bl.a i forbindelse med helsereisene.
Men nå synes jeg det er på plass med litt kritikk.

Har dere hørt om VitaePro?
Kostilskuddet som skal gi deg masse energi, mindre smerter, bedre bevegelighet og jeg vet ikke hva?
Sjansen er stor for at du vet hva jeg snakker om.

Jeg finner ikke datoen Norsk Revmatikerforbund la ut denne meldingen som opplyser om inngått samarbeid med VitaeLab (som produserer VitaePro), men den 19.mars 2013 ble det stillt spørsmål på Norsk Revmatikerforbunds Facebook-vegg om de virkelig anbefalte VitaePro (hvilket de klart og tydelig gjør i følge reklamefilm på tv samt utsagn i meldingen om samarbeidsavtale).
Det var da det virkelig ble interessant.

Svar nr 1 var nemlig dette;
«NRF har valgt å inngå samarbeidsavtale med VitaePro da vi vet at flere med revmatisme, muskel- og skjelettplager opplyser om god effekt av virkestoffene. VitaePro skal inneholde ingredienser med EU-godkjente effekter, og komme fra naturlige kilder. Som hovedregel oppmuntrer vi til å få i seg nødvendige næringsstoffer gjennom et balansert kosthold basert på middelhavskost, men enkelte har behov for et tilskudd av enkelte stoffer. Der anser vi VitaePro som et seriøst produkt og et godt alternativ.»

Jaha?
Seriøst produkt?

«Skal vi spise VitaePro» – forskning.no

«Rystet over VitaePro-markedsføring» – NRK.no

«VitaePro er lureri» – side2.no

«Er VitaePro en bløff?» -TV2.no

Og; «men enkelte har behov for et tilskudd av enkelte stoffer» ?
Mangler du eks. vit D ? er det ikke da naturlig å ta et rent vit D tilskudd fremfor et sammensatt produkt?
Det skal vel gjerne være en balanse i dette også?

I kommentar nr4 kommer kommunikasjonsdirektør for VitaePro NRF til unnsetning.
Tett samarbeid dette her?

Etter gjentatte forsøk på å få et godt svar sitter vi i tråden igjen med tre ting;
-Tilbud om å få tilsendt «dokumentasjon» fra ViteaLab på mail.
-Gjenntatte argumenter om pasienthistorier som «dokumentasjon» fra NRF (på et tidspunkt legger de tilogmed en link til VitaeLab’s egne sider med Pasienthistorier!)
-Og et inntrykk av et NRF som rett og slett virker forrvirret i forhold til hvordan de skal svare, og som tidvis ser ut til å motsi seg selv.

21.mars blir det sendt mail til VitaeLab for å få denne påståtte dokumentasjonen.
5.april kommer svaret.
Et 128 siders dokument med dette på forsiden;
«3/21/2013
Dokumentasjon på astaxanthin, lutein, zeaxanthin, vitamin C, vitamin E, vitamin D og omega 3-fettsyren DHA fra calamaris.
Denne dokumentasjonen er ikke en del av VitaeLab sin markedsføring og kan derfor inneholde helsepåstander som ikke står oppført på EU sin liste over godkjente helsepåstander.»
(Legg merke til datoen på dokumentet)

Spørsmålet «Mener dere fortsatt at dere anbefaler Vitaepro til deres medlemmer når dokumentasjonen inneholder ikke godkjente helsepåstander?» blir stillt – igjen på NRF’s Facebooksider.
Nok engang innholder svaret henvisninger til pasienthistorier og å ta kontakt med VitaeLab.

Dere trenger ikke å ta mitt ord på dette her.
Alt dette ligger på Norsk Revmatikerforbunds Facebook-sider under «innlegg av andre»

Jeg sitter igjen med følelsen av at her er det pengene som styrer – ikke pasientenes beste.
Jeg skjønner det at organisasjonen trenger penger for å kunne jobbe effektivt, men likevel blir jeg veldig, veldig skuffet.

For jeg innbiller meg at en pasientforening skal være til støtte og beskyttelse, og ikke minst god og riktig informasjon til pasienter og pårørende.
Vi kronikere blir tilstadighet utsett som målgruppe for produkter som innehar mer eller mindre (som oftest mindre) dokumentasjon på positiv effekt på både det ene og det andre.
«Dokumentasjonen» består generelt sett av små, lite kontrollerte studier og pasienthistorier.

Kronikere er en sårbar gruppe!
Vi vil så gjerne bli bedre!

Så når Norsk Revmatikerforbund inngår samarbeidavtale med den mest omdiskuterte kostilskuddsprodusenten de siste årene – da er det vel på sin plass å stille spørsmål?

NRF har i følge sine egne hjemmesider nærmere 37 000 medlemmer.
De opplyser også at det i Norge er rundt regnet 300 000 mennesker med revmatiske lidelser.

Ca 300 000 mennesker er i målgruppen når VitaePro sender sin reklamefilm på tv, med utsagnet «Anbefalt av Norsk Revmatikerforbund»

Jeg har kviet meg litt for denne bloggposten.
Jeg har håpet i det lengste på å få ett skikkelig svar fra NRF, og vi er flere som gang på gang har stillt de direkte spørsmål uten å få gode svar tilbake.

Jeg håper NRF tenker seg om og avslutter dette sammarbeidet.
Men uten reaksjoner har de ingen grunn til det.

Pasientene de skal jobbe for – og det har vi sett før at de kan! – bør være fokuset.
Ikke penger.
De burde heller fokusere på å øke medlemsmassen sin – og dermed inntektene sine.
Slik at de kan gjøre enda mer for revmatikerne.

Vil du ha litt mer VitaePro-lesestoff så kan du jo se her eller her.
Eller du kan gjøre et kjapt googlesøk.

Har du en mening eller erfaring med VitaePro?
Del gjerne!
Her på bloggen – eller kanskje enda bedre; Med Norsk Revmatikerforbund.

Noe som faktisk fungerer (for meg)

Ved Fibromyalgi og utmattelse – og også ME/CFS – er det ikke mye som faktisk er kjent for å virke. Selv om det er mye som lokker med virkning.

Men i høst leste jeg en lovende studie via SFF og ble fristet til å prøve nok en ting.

D-ribose er et karbohydrat – mye brukt som treningstilskudd – som kroppen produserer selv og «forer» mitokondriene med som igjen da produserer energi.
Veldig forenklet forklaring altså.
(Overlater den mer kompliserte forklaringen til leselisten nederst i innlegget)

I tillegg til forsøk ved FM/CFS er D-ribose også brukt i behandling av hjertepasienter.

Kort fortalt – har prøvd dette i to runder nå.
Første runde i 3 mnd (for å være sikker på langtiseffekt) med resultat at jeg fikk litt mer energi, klarte litt mere, smellene ble sjeldnere og jeg kom meg fortere!
Jeg er nå i gang for annen gang.
Startet midt i en heller hektisk periode, og følte virkningen lot vente litt på seg denne gang.
Men nå for en uke siden leste jeg oppdatert informasjon der det var anbefalt en mye høyere dose enn det jeg har gått på og bestemte med for å øke dosen.
Dette i tillegg til en mer normal hverdag gjør at jeg begynner å få tilbake samme følelsen som sist.
Nå skal det også sies at på tross av lavere dose, hektisk hverdag og ikke den helt store følelsen av energi så har likevel de store smellene uteblitt etter jeg startet opp igjen! Og formen har vært mye jevnere.
Men dette er altså ingen mirakelkur og aktivitetsanpasning er fortsatt nøkkelen.
Likevel – en jevnere formkurve og litt mere energi er faktisk gull verdt. Iallefall for meg.

At jeg i tillegg får bekreftet min opplevelse av andre som også har bestemt seg for å forsøke dette, pluss selvfølgelig fra studiene som foreligger, forteller meg at her er det mere og hente enn placebo.

Om nå dette høres spennende ut for noen der ute vil jeg anbefale å lese grundigere i linkene under innlegget.

Om dere da fortsatt er interessert vil jeg anbefale denne boksen fra iHerb.
(Om dere ikke har bestillt fra iHerb før får dere 5$ rabatt om dere bruker rabattkoden min dere ser til høyre 😉 )

Ved en oppstartsdose på 3x5g er ribose i pulverform å anbefale – hvis ikke blir det veldig mange kapsler og veldig dyrt 😉
Etter 3-6 uker er anbefalingen fra Teitelbaum (mannen bak studiene) en vedlikeholdsdose på 2x5g

Fra SFF’s artikkel;

«Hos de 203 deltagare som fullföljde studien ledde behandlingen till mycket höga genomsnittliga förbättringar i all kategorier, både statistiskt och kliniskt.

  • 61, 3 % ökning av energin
  • 37 % ökning av det allmänna välbefinnandet
  • 29,3 % förbättring av sömnen
  • 30 % förbättring av den mentala klarheten
  • 15,6 % lindring av smärtan

Förbättringarna började märkas under första veckan av behandlingen och fortsatte att öka ända till slutet av den tre veckor långa behandlingsperioden. D-ribosen tolererades bra av deltagarna»

Om du velger å prøve dette er helt opp til deg – ikkeno press fra min side.
Men for meg – og fler – har faktisk dette gitt virkning.
Og i forhold til mye annet vi blir anbefalt i hytt og pine ligger det faktisk dokumentasjon bak, og er i utgangspunktet fritt for bivirkninger.
Om du har diabetes, stoffskifteproblem, annen overfølsomhet for karbohydrat eller er usikker i forhold til medisiner du går på – skriv ut informasjon under og snakk med legen din før du evt prøver.
Og lurer du på noe i innlegget her er det bare og spørre så skal jeg svare så godt jeg kan.

God lesning og lykke til 🙂

Fra Sveriges Fibromyalgi Forbund;

Ribose kan øke energinivået og lindre smerte

Ribose til hjelp ved fibromyalgi og kronisk utmattelsessyndrom

Studien;
Treatment of Chronic Fatigue Syndrome and Fibromyalgia with D-ribose

Div lesestoff;
Ribose – Wikipedia

Mitokondrium – Wikipedia

Ribose – WebMD

Jeg hadde tenkt….

Jeg hadde tenkt så mye i dag!
Tenkte jeg skulle vaske klær, rydde, gjøre det litt trivelig til helga.

Jeg har iallefall fått bretta og lagt på plass klærne jeg vaska sist.

Også hadde jeg tenkt å lage noe godt.
Det er jo fredag.

Men klart – «junkfood» fra frysedisken kvalifiserer vel kanskje til usunn helgemat det og?

Også hadde jeg tenkt å ta meg ett langt varmt bad, og kanskje en ansiktsmaske, og lakkere negler og rett og slett bare freshe meg litt.
Kanskje tilogmed litt «se-våken-ut-sminke»

Heldigvis er genseren min litt fargerik, og klærne mine er iallefall reine og hele.

Hadde også tenkt å skrive en lang – og langt mer seriøs – blogg i dag.
I dag også heter det.
Vel – nå har jeg intet mindre en 4 halvskrevne blogginnlegg, som kan bli ganske interessante om jeg nå en dag klarer å få de ferdige.

Heldigvis tror jeg de aller fleste av dere som leser bloggen min, skjønner hvorfor jeg er stille……

Etter mislykket blogg-forsøk så tenkte jeg at jeg kunne lese en bok i stedet.
Rutinert bokorm som jeg har vært hele livet så har jeg utrolig nok nå en hel stabel uleste bøker som venter.

2 linjer senere så skjønte jeg at dette var nyttesløst.

Og nå sitter jeg her da – og husker faktisk ikke den neste linjen jeg hadde tenkt å skrive….
Kan hende den hadde noe med kurven med garn og hekleoppskrifter som står i et hjørne her å gjøre.
Jeg klarte ikke lese to linjer av en bok, så da ble på en måte nye hekleoppskrifter uttsatt til senere.
Eller så var det kokeboka jeg skulle bla igjennom etter en oppskrift på noe smaskens, men den ligger jo på kjøkkenet enda.
Jeg skulle hente den, samtidig som jeg skulle gjøre noe annet – og da ble det også borte.
Jeg begynner virkelig å bli en racer på å gå i ring rundt meg selv.

Men i morgen er en ny dag!
Og kjenner jeg meg selv rett har jeg nok ikke færre planer og tanker i morgen.
Jeg har allerede noen ideer om hva jeg vil gjøre faktisk.

Så da prøver jeg igjen, tar en ting om gangen – og ser hvor langt jeg kommer.
Og så får det være godt nok!

LDN – luftslott eller håp?

Som veldig mange andre har jeg de siste dagene fulgt interessert med på TV2s «avsløring» av den utrolige, billige medisinen som hjelper «alle» men «ingen» vet om.

Etter TV2 sendte programmet «Vårt lille land» med bl.a MS-syke Nansy som føler hun har fått et nytt liv på LDN har jeg grublet mye.

Og så har jeg lest mye.
Og jeg har diskutert litt – både med mannen min og med fibro- og me- venner.

For høres det for godt ut til å være sant så er det som oftest det – er det ikke?

Som dere sikkert har observert er jeg litt «seint ute» med å skrive om dette.

De fleste andre små og store «synsere» og «menere» var jo på samme kveld eller dagen etter, og har ytret både håp og ønsker samt kritiske syn både på medisin og tv2s fremstilling.

Jeg har sittet litt på gjerdet…

For meg blir LDN nemlig veldig vanskelig.

På den ene siden – en medisin som ikke gir bivirkninger å snakke om (med mindre den blir gitt sammen med sterke smertestillende o.l) og som gir så god effekt i så lave doser?

Selvfølgelig vil jeg ha den!

Jeg vil jo også få et nytt liv, få energi og mindre smerter, få en samarbeidsvillig kropp og bli meg selv igjen!

På den andre siden – det finnes faktisk ikke god dokumentasjon på at den fungerer på noe som helst annet enn det den i utgangspunktet ble laget for.
Studiene som blir dratt frem er pilot-studier (med unntak av en liten en jeg har sett, men den kommer jeg tilbake til), og ellers er det i hovedsak pasienthistorier som blir fremlagt som «dokumentasjon».

Og som det fleste av dere som har lest bloggen min før vet så anser ikke jeg pasienthistorier som dokumentasjon i seg selv.

Så langt har TV2 dratt frem LDN i hovedsak for MS, ME og kreft.
Det finner jeg litt facinerende og irriterende på samme tid.

For det første; Den irske ME-pasienten som TV2 presenterte sa selv hun var diagnostisert med FIBROMYALGI og ME.

Ja ok – «Filleting» tenker sikkert mange nå. Ikke noe å henge seg opp i.

Men – i februar i år ble det presentert en liten men kontrollert, randomisert, dobbelblindet og placebokontrollert studie fra Stanford University School of Medicine på nettopp Fibromyalgi og LDN.

Konklusjonen;

«The preliminary evidence continues to show that low-dose naltrexone has a specific and clinically beneficial impact on fibromyalgia pain. The medication is widely available, inexpensive, safe, and well-tolerated. Parallel-group randomized controlled trials are needed to fully determine the efficacy of the medication.»

Burde ikke dette vært dratt frem?

Ikke at jeg mener dette er konkluderende bevis for en «kur» for FM – for det er det ikke – men denne studien er ikke dårligere – heller bedre – enn studiene de referer til.

Nok en gang savner jeg NFF litt på banen….

Og jeg savner litt grundigere research og mer nøytral fremstilling fra tv2 sin side.

Så har jeg kommet til noen konklusjon om LDN?
Nja…

Siden (fra et fibromyalgi-synspunkt) medisinene vi blir tilbudt ikke gir virkning for mer enn ca 21% på det beste og ofte gir store bivirkninger, så ser jeg ikke noen grunn til å bruke godkjente, dokumenterte medisiner som et argument for å ikke prøve LDN.
Dvs – såfremt man ikke alt er under behandling med andre medisiner som man har god effekt av.
Ut i fra det jeg har forstått er det værste som kan skje at man ikke får noen effekt ved LDN, mm man går på andre medisiner som har interaksjoner med LDN – da kan man fort få ubehagelige bivirkninger.

Men – om man ønsker å prøve eller ikke må være opp til hver enkelt i samarbeid med hver enkelts lege.
Det er pr dags dato ingen dokumentasjon som tilsier at « dette du prøve!»
Mange av oss har vært gjennom mange medisineringsforsøk, og føler oss kanskje ferdig som prøvekaniner for noe som «kanskje funker».

Siden jeg er evig opptatt av dokumentasjon og forskning håper jeg dette kan føre til at noen vil ta tak i dette og forske videre – større studier, og på flere diagnosegrupper – slik at vi kanskje kan få vite om dette virkelig har noe for seg eller om det er bare nok et luftslott.

Jeg håper pasientforeningene blir pådrivere for å påvirke politikere og medisinere til å ville undersøke dette nærmere.
For selv om pasienthistorier ikke er dokumentasjon i seg selv, vil jeg tørre påstå at om flertallet av de som i dag bruker LDN har slike opplevelser som de TV2 fortalte om og intervjuet, burde det være interessant å finne ut hvorfor de opplever endringene de gjør.

(Minner igjen om underskriftskampanjen vår for et nasjonalt utrednings og forskningssenter)

Så kommer jeg til å ville prøve det selv?
Jeg vet ikke enda.
Som jeg skrev innledningsvis så vil jeg også ha mer energi, mindre smerter – bli mer meg selv igjen.
Men jeg vet ikke om jeg orker skuffelsen av enda en ting som ikke fungerer.
Og pr dags dato er det ikke mye å støtte seg til som sier at det vil fungere bedre enn andre ting jeg har forsøkt.
Så jeg er fortsatt i tenkeboksen.

Om du mot formodning ikke har lest eller hørt mye om dette så anbefaler jeg linkene under her, så får du lese, se og gjøre deg opp din egen mening.
For tross alt – det er din mening som teller for deg.

Statens Legemiddelverk;

«Lavdose naltrekson – Hva vet vi?»

PubMed;

«Low-dose naltrexone for the treatment of fibromyalgia»

Tidsskriftet for den Norske Legeforening;

«Naltrekson – høye forventninger til lave doser»

Fra TV2;

«Vårt Lille Land»

«Legene må sette seg inn i egenskapene til LDN»

«Gir legeråd etter TV2-reportasje; – Største risiko er manglende effekt»

Arbeidsutredning.

Da er jeg ferdig med min første runde med arbeidsutredning.

Jeg sier første, for jeg forventer – og ønsker! – flere runder.

Først og fremst må jeg si at jeg har vært utrolig heldig!
Jeg har blitt sett, hørt, trodd og de har prøvd og tilrettelegge så godt som mulig for meg.
Jeg har ikke blitt presset utover de grensene jeg har satt for meg selv – jeg er flink nok til å presse meg på egen hånd.

Jeg har også selv prøvd å tilrettelegge og finne løsninger for at det skulle fungere best mulig.
Jeg har f.eks brukt lunchen til å hvile best mulig istedet for å være sosial på veldig lys og støyende kantine, og jeg har kjøpt meg briller som hjelper mot blått (kaldt og skarpt) lys i håp om at det skulle hjelpe.

Desverre – på tross av alle forsøk både fra deres og min siden – så ble jeg ikke friskere av disse 5 (6 med lunch) timene i uka.Fordelt på to dager….
Jeg ble faktisk – i motsetning til alle almenne oppfatninger av hva som skal til for å gjøre folk friske – dårligere.

Så da ble arbeidsutrednings-damen enig om at nå avslutter vi. (Dette er forøvrig ikke en skrivefeil for en gangs skyld)
Jeg vet hun hadde rett – men jeg liker det ikke…..

Så nå er det tilbake i tenkeboksen.
Hva fungerer?
For noe må det jo være!

I mellomtiden er jeg bare takknemlig for at jeg har hatt den opplevelsen jeg har hatt.
Desverre er det ikke slik for alle.

Og nå håper jeg egentlig inderlig at noen på andre siden av bordet – altså innen NAV, eller arbeidsutredningsbedrifter – leser dette;

Det burde være det!
Det burde være en selvfølge at man går ut i fra at voksne mennesker selv kjenner sine grenser, kjenner hva de tåler eller ikke.
At man skjønner at folk ikke «legger seg ned» og gir opp av ingenting.
Ingen burde oppleve å bli satt i en arbeidsutredningsituasjon der man blir presset langt over sine grenser, og å ikke bli hørt når man sier i fra.

Det gjør folk sykere, og arbeidsutredningen blir ukorrekt.
Man risikerer å ødelegge den restarbeidsevnen folk i utgangspunktet har.
For folk vil jobbe!
Og det er utrolig hvor langt man er villig til å strekke seg, hvor kreativ man blir for å få ting til å fungere – de aller fleste av oss trenger faktisk mer hjelp til grensesetting enn vi trenger til å bli presset.

Det burde være naturlig at «pasienten» (i mangel av et bedre ord) blir hørt.
Det er tross alt vi som kjenner på og lever med de sykdommene vi har.
I mitt hode er det naturlig at det er «pasienten» som er i fokus – enten det er arb.utredning eller utredning.
Det blir feil for meg at en lege, en arbeidsgiver eller en NAV-ansatt skal avgjøre hva et menneske kan eller tåler.
Det naturlige ville være at «pasienten» forteller og at lege, arbeidsgiver og NAV-ansatt lytter – og at partene sammen kommer frem til noe som fungerer!

Jeg har vært heldig – i denne runden.
Men egentlig har jeg opplevd det som alle burde oppleve.
Det som burde vært normen.
Selv om det ikke ble full klaff for meg i denne runden, er jeg likevel overbevist om at dette er veien å gå når man skal finne frem potensialet og ressursene i folk.

Lytte, respektere – og være litt kreativ.

Drittlei og kanskje litt forbanna

 

Akkurat nå er jeg dritt lei for å si det mildt.

Så dette blir nok et langt mer personlig innlegg enn jeg er komfortabel med, men so be it.

Men samtidig er jeg så sikker på at jeg ikke er alene om å være drittlei – så det kan kanskje forsvares likevel?

Jeg er dritt lei av hodepine.

Jeg er dritt lei av feber.

Jeg er dritt lei av verk i hele kroppen.

Jeg er dritt lei av nakken min og ryggen min som bare låser seg og stivner.

Jeg er dritt lei av å glemme hva jeg holder på å si, hva ting heter, og hva jeg sa for 2 minutter siden.

Jeg er dritt lei av muskler som ikke «klarer» det de klarte helt fint i går.

Jeg er dritt lei av å fryse.

Jeg er dritt lei av å miste konsentrasjonen etter 5 minutter.

Jeg er dritt lei av å føle at jeg aldri får nok søvn.

Jeg er dritt lei av følelsen av å sovne tvert jeg slapper av – uansett hvor jeg er.

Jeg er dritt lei av å ikke tåle å bli tatt i fordi hele huden føles som et hovent blåmerke.

Jeg er dritt lei av skuldre som skal begynne å klage tvert jeg gjør noe.

Jeg er dritt lei av å være lydømfindtlig.

Jeg er dritt lei av å være lysømfindtlig.

 

Så hva gjør jeg?

Sitter jeg dermed bare å synes synd på meg selv?

Tror du det er det jeg gjør?

 

Da får du tro om igjen.

Jeg har aldri sagt det er synd på meg.

 

Jeg er tilpasningsdyktig.

Jeg finner hjelpemidler.

Jeg finner nye måter å gjøre ting på.

Jeg er kreativ!

 

Men jeg blir provosert av dere som uttaler dere uten å vite hva det dreier seg om.
Uten å vite hvordan mine dager er.
Uten å vite alt det jeg faktisk ikke nevner.

For jeg gidder faktisk ikke prøve å forklare deg alt dette over – og alt det andre…

 

Men før du uttaler at «det bare er å trene», «det er ikke kroppen din», «du må jo være aktiv», «du må du må» så kan du prøve å leve i min kropp og min hverdag noen uker eller måneder.

Men siden det faktisk ikke går i virkelighetens verden vil jeg anbefale deg om å holde kjeft frem til du faktisk vet hva du snakker om….

Å streke over fysisk/psykisk?

 

Etter rituximab-studien ble offentliggjort og boka «De Bortgjemte» ble uttgitt i fjor, skrev Henrik Vogt – lege og stipendiat, Linn Getz – førsteamanuensis, dr.med, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU, Elling Ulvestad – professor dr.med., Haukeland sykehus, Vegard Bruun Wyller – førsteamanuensis dr.med., Oslo universitetssykehus kronikken «Det Udelte Mennesket» som ble publisert i Aftenposten.

En interessant kronikk på mange måter, med gode beskrivelser av fysiske reaksjoner i kroppen på psykisk belastning – og omvendt.
Psyke og soma henger sammen, det kan vel ingen av oss benekte, og kanskje det er bare dumt å hevde at noe er «bare psykisk» eller «bare fysisk» ?

«Å opprettholde skillet fysisk/psykisk vil hindre oss i å finne frem til årsaker, forebygging og behandling. Det vil koste i form av lidelse og økonomisk tap

Eksemplet som er brukt i kronikken er såklart ME/CFS.
Men ville de skrevet samme kronikk om temaet hadde vært f.eks kreft? Eller leddgikt?

Utifra mye som står i kronikken er jeg nesten tilbøyelig til å tro det, selv om jeg absolutt ikke hevder at kronikkskriverne vil hevde at noen av delene – eller annen fysisk sykdom – kan kureres ved udelte «psykiske» behandlingsmetoder (samtaleterapi eller lign.)

Og jeg tror nok også vinklingen ville vært endel annerleses, mer fokusert på å opprettholde god livskvalitet f.eks, ikke på å finne en årsak.
Vi vet jo at f.eks berøring virker beroligende og smertedempende – selv om det ikke kurerer problemet.

Men det jeg lurer på etter å ha lest denne kronikken er;
Hvorfor får jeg inntrykk av at skillet mellom fysisk og psykisk i stor grad opprettholdes av legene?

Etter min erfaring er det legenes fokus på det psykiske ved det som er (eller oppleves som i tilfellet oss «diffuse» pasienter) fysisk sykdom, som gjør at vi har en tendens til å steile så fort noe psykisk blir nevnt som faktor til at symptomer opprettholdes – eller i en del tilfeller; som årsak til symptomer/sykdom.

Jeg har møtt mange leger og behandlere i min tid, og til dags dato har jeg fortsatt ikke møtt en som har spurt om fysiske traumer jeg har blitt utsatt for i mitt liv.
Derimot har mange startete samarbeidet/ undersøkelsen ved å stille spørsmål om forholdet til min mann, øvrig familie, oppvekst o.l.

Det forteller ikke meg at de fysiske plagene jeg har blir tatt på alvor.
Det forteller med at de blir bagatellisert som noe de ikke er.
Hadde det derimot i tillegg blitt spurt om hvor mange bilulykker jeg har vært med i (heldigvis bare småting og ingen alvorlige), eller om den gangen jeg nærmest ble kastet ut av en karusell, eller hvor mange ganger jeg har slått hodet kraftig osv – så hadde nok min oppfatning av hva legen mente vært en annen.

At det i tillegg finnes leger her i verden som helst vil putte alle «diffuse diagnoser» i en boks og behandle de alle likt og fortrinnsvis psykisk, hjelper heller ikke på opplevelsen av ordet psykisk for oss pasienter.

«Bare psykisk» er et ufattelig dårlig uttrykk uansett hvordan det anvendes.
Det bagatelliserer fysisk sykdom vi vet lite om, og det bagatelliserer psykisk sykdom og er til hinder for at mennesker i begge grupper får den hjelpen de trenger.

Så på mange måter hadde kanskje det beste vært å bare sette en strek over ordene «psykisk» og «fysisk» og kun forholde oss til sykdom/diagnose?
Og det hele mennesket og dets behov…..

Ingenting til ME- eller Smerteforskning.

 

I dag gikk Forskningsrådet ut med hvilke prosjekter som hadde fått tildelt midler til forskning i 2013 fra såkalte frie prosjektmidler.

Forskning på smerter og «diffuse diagnoser» var ikke overraskende ikke blandt prosjektene som fikk tildelt midler.
Den største skuffelsen var nok likevel at Haukelands-forskerne Fluge og Mella IKKE fikk tildelt midler til å vidreføre Rituximab-studien.
Så vidt meg bekjent er dette den mest lovende studien på feltet i verden pr dags dato, og det er vanskelig å forstå hvorfor de ikke får tildelt midler.

Jonas Gahr-Støre skriver på sin Facebook-side bl.a dette;

«Vi trenger kunnskap om disse lidelsene som rammer mange nordmenn. Vi trenger seriøs forskning.

Derfor vil jeg i tildelingsbrevet til Forskningsrådet for 2013 tydeliggjøre at forskning på årsaker til og behandling av disse sykdomstilstandene skal prioriteres innenfor forskningsrådets programplaner. De prosjektene som ikke nådde opp i konkurransen om frie prosjektmidler i denne runden, vil kunne søke om midler innenfor programmer for klinisk forskning, psykisk helse og helse- og omsorgstjenesteforskning som finansieres over helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Her vil det bli lyst ut midler våren 2013

 

Et lite håp kanskje?

I mellomtiden holder vi ikke pusten, og ME-miljøet har mobilisert spesielt sterkt;

ME-foreningen mobiliserer til kronerulling.
Les HER

 

Maria Gjerpe (MariasMetode) forteller at det blir opprettet en egen stiftelse.
Les HER

 

Og vi som jobber for et større fokus på Vanskelige Diagnoser fremholder underskriftskampanjen for Et Nasjonalt Tverrfaglig utrednings- og forsknings-senter.
Signer HER

 

Les også gjerne bloggen i forbindelse med underskriftskampanjen HER.

Det viktige nå er å ikke gi opp men sammen jobbe for å fremme fokuset på forskning og behandling av ME og andre «diffuse» diagnoser!

D.U.I.

 

Vi er godt inne i den mørke tia, den kalde tia og ikke minst den travle tia.
Julegaver skal handles og leveres, mat skal kjøpes inn og sosiale begivenheter som julebord, juleluncher og julekafètreff er noe av det som fyller desember.

En fellesnevner for alt dette er gjerne bilen.
Vi skal jo komme oss fra A til B og tilbake igjen.
Og det er vel ikke uten grunn at desember er den måneden der man ser flest bulker?
Stress og bilkjøring/parkering går ikke alltid så godt over ens.
Selv jeg som ikke kjører bil (og dermed burde holde kjeft?) vet dette.

Så mens dere suser frem og tilbake på is, slaps og snø er det viktig å huske å være trygge sjåfører.

Det er vel ikke mange der ute som ville satt seg bak rattet etter julebordet?
Selv om man «bare» tok en øl eller to til maten?
Jeg tror ikke det….

Men mange kronikere går også på faste medisiner, og disse er kanskje ikke alltid like enkle og huske å ta i betraktning?

Det har kommet nye, og mer restriktive, retningslinjer for bruk av medisiner i forbindelse med bilkjøring.
Myndighetene har angitt dosegrenser for de aktuelle medisingruppene; HER

og det er også understreket at kombinasjon av flere preparater – selv innenfor de angitt dosene – kan være grunn til å la bilen stå.
Legen skal være pliktig til å opplyse pasienten om et eller flere preparater tilsier at det er uansvarlig for pasienten å kjøre, og pasienten er da pliktig til å følge opp dette.
Likevel er det viktig at man selv er klar over hva man putter i seg, og potensielle risikoer ved dette da legene ikke alltid husker å gi tydelig beskjed.
Er du usikker på om dine medikamenter kan gjøre deg til en usikker sjåfør ikke bare ta sjansen på at «det går bra» men ta det opp med legen din!

Les hele artikkelen fra nhi.no HER.

Som sagt så kjører jeg ikke selv, og dermed tipper jeg at det er mange som mener jeg ikke burde uttale meg.
Men – jeg er passasjer, fotgjenger og ikke minst «pårørende» til sjåfører.
Jeg vil vite at mine nærmeste er tryggest mulig på veien.
Det vil vel du også?

Og om du er så sikker på at du ikke påvirkes i negativ måte av dine medisiner, selv om de står på listen;
Tenk på det at selv en liten forkjølelse eller et snev av feber kan være nok til å redusere reaksjonsevnen din.
For ikke å snakke om stress og slitenhet.
Så selv om du føler deg «tipp topp», kan det innimellom være verdt å tenke en gang til og ta sine forhåndsregler.

 

Til alle mine med-fotgjengere vil jeg også komme med en oppfordring;
HUSK REFLEKS! 🙂

 

Ønsker dere alle en fin og ikke minst trygg adventstid 🙂