Kontak med firbente venner reduserer stress og smerter.
Dette gjelder de aller fleste pasientgrupper.
Demente reagerer ofte positivt ved kontakt med dyr, barn og unge med forskjellige problemer like så.
Jeg har selv jobbet på en demensavdeling med en fastboende katt og sett samspillet mellom pus og pasient.
For ikke å snakke om de positive effektene man opplever ved terapiridning – både fysisk og psykisk.
Ved en smerteklinikk i Pittsburgh ble det gjort forsøk med pelsterapi og fibropasienter hvor de fant at 34% av pasientene opplevde signifikant bedring ved litt firbeint kos, mot bare 4% av de som ikke hadde gleden av pelsklingselskap på venterommet.
Og nå leser jeg at NODAT – Norsk Organisasjon for DyreAssistert Terapi – desverre ser seg nødt til å avvikle.
Selvfølgelig av økonomiske grunner.
Når man vet hvor mye positivt som ligger i denne enkle behandlingsformen – både for pasienter og de som driver med dette – så er dette fryktelig trist.
Dette er et område som definitivt burde vært investert i!
Alle sykehjem, sykehus og behandlingsinstitusjoner burde ha muligheten til å få en liten pelskling på besøk.
Men nå blir altså muligheten for dette redusert ytterligere….
Selv har jeg vært så heldig at vi nettopp har fått vår tredje pelskling i hus;
Chihuahua-valpen Errol.
Fra før har vi jo Shih Tzuen Trym på fire år (som jeg tror dere har blitt introdusert for før)
(Vi har også pusen Tjodalv)
Har du en liten pelskling i livet ditt?
CilieSynsing 