Er du en god medpasient? Del 1; Usynlig……

De aller fleste mennesker har fra tid til annen behov for å snakke med noen.

Når verden blir litt for tøff, når det skjer mye, når noe er vanskelig å håndtere.

Dette gjelder også i stor grad mennesker med kroniske lidelser.
Kanskje spesielt når man først blir syk, under utredning, når diagnose/r først blir satt og når noe er i endring – enten i selve sykdomsforløpet eller i forbindelse med endring av livssituasjon grunnet sykdommen.

Noen prater mye, noen prater mindre.

Noen er flinke til å lytte, noen ikke.

Slik er det blandt alle mennesker, ikke bare blandt kronikere.

Men er du av den typen som lytter mer enn du snakker om problemer, er det fort gjort å føle seg usynlig.

Det er nemlig ikke slik at de som roper høyest nemlig har det værst, og at de som sier lite nødvendigvis ikke har noe å «klage» over.

Det kan faktisk bare være at noen tenker «hverdag er hverdag – slik er det vel for alle», mens andre kanskje er på et annet stadie, har en annen toleransegrense eller av andre årsaker føler de trenger å si ting høyt og ofte.

Jeg for min del føler ikke at det er nødvendig å fortelle «alle» om hodepine, nakkevondt, vond rygg, betennelser og vrange hofter hver dag.

Fordi det er hverdag. Fordi det er hver dag….

Men jeg har hatt dette lenge.

For andre kan det være nytt.

Og det føles faktisk litt skummelt når det er nytt.

Det føles feil.

Kroppen sender signaler om at det er feil et sted.

Men….

Og det er et stort men.

Det jeg ofte observerer er at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom «ny» eller «rutinert» med diagnosen og hvor stort behovet er for å fortelle.

Det skiller seg ofte i «fortellebehov» og «spørrebehov»

Er man ny vil man veldig gjerne vite at det er «normalt». Få litt trøst om man blir redd.

Og jeg anser det som en viktig del av å lære seg å leve med diagnosen.

Der er de rutinerte en uvurderlig ressurs i forhold til mestringslæring hos de nye.

Det jeg anser som mindre positivt er de som må fortelle, fortelle og atter fortelle.

Gjerne det samme – om og om igjen.

Innimellom hver dag.

I årevis.

Hva godt kommer uttav det?

Er det til lærdom for «de nye»?

Er det terapautisk for en selv?

Jeg må ærlig innrømme at jeg tror ikke det.

Jeg tror ikke det er noe som helst terapautisk i å gjenta hver dag/uke over lang lang tid at man har vondt i ryggen eller hodet.

Om noe så stanser det prosessen med å godta og akseptere. Tror jeg.

Så hva vil jeg frem til?

Jeg kan bare snakke for meg selv.

Når jeg jeg hører/leser det samme fra de samme menneskene om og om igjen skjer det to ting med meg;

For det første – jeg begynner faktisk å bli i tvil om det personen prøver å fortelle er reellt.

For hvem prøver vedkommende å overbevise?

For det andre – jeg blir stille.

For jeg vet ikke hva jeg skal si. Mest sannsynlig så har jeg sagt alle tingene jeg har å si til akkurat det som blir sagt før. Og det kan faktisk hende at jeg hadde noe jeg hadde behov for å si, men velger å la vær siden den personen tydelig følte behov for å snakke – igjen.

Noen mennesker er mer dominerende. «Krever» litt mer av omgivelsene.
Noen er stillere. Blir fort usynlige.

Sånn er det bare.

Overalt.

Men å være en god medpasient er på mange måter som å være en god venn.

Det er hver sin gang og fortelle og hver sin gang å lytte.

Og å spørre «Går det bra med deg?»

Det er ingen som tjener på å «overdøve» hverandre med hvor vondt man har eller hvor sliten man er.

Man vet det.

Men samtidig er det viktig at alle får rom til å lufte seg når «verden blir litt ekstra», eller når noe er litt nytt og skummelt.

Og at også de som er nye – eller bare stille – får litt støtte og oppbacking når det trengs.
Veldig ofte er det de som roper mest og høyest som får mest støtte, og de som er nye – eller stille – sitter igjen og føler seg enda mer usynlige enn før de sa noe……

Så vil du være en god medpasient, så husk da;
Alle er ikke som deg.

Ingen av oss er like.

De stille kan ha mer vondt enn de høylydte.

Eller omvendt.

Men det vet du ikke.
LYTT!

Og ikke la noen føle seg usynlige……

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s