Da er jeg ferdig med min første runde med arbeidsutredning.
Jeg sier første, for jeg forventer – og ønsker! – flere runder.
Først og fremst må jeg si at jeg har vært utrolig heldig!
Jeg har blitt sett, hørt, trodd og de har prøvd og tilrettelegge så godt som mulig for meg.
Jeg har ikke blitt presset utover de grensene jeg har satt for meg selv – jeg er flink nok til å presse meg på egen hånd.
Jeg har også selv prøvd å tilrettelegge og finne løsninger for at det skulle fungere best mulig.
Jeg har f.eks brukt lunchen til å hvile best mulig istedet for å være sosial på veldig lys og støyende kantine, og jeg har kjøpt meg briller som hjelper mot blått (kaldt og skarpt) lys i håp om at det skulle hjelpe.
Desverre – på tross av alle forsøk både fra deres og min siden – så ble jeg ikke friskere av disse 5 (6 med lunch) timene i uka.Fordelt på to dager….
Jeg ble faktisk – i motsetning til alle almenne oppfatninger av hva som skal til for å gjøre folk friske – dårligere.
Så da ble arbeidsutrednings-damen enig om at nå avslutter vi. (Dette er forøvrig ikke en skrivefeil for en gangs skyld)
Jeg vet hun hadde rett – men jeg liker det ikke…..
Så nå er det tilbake i tenkeboksen.
Hva fungerer?
For noe må det jo være!
I mellomtiden er jeg bare takknemlig for at jeg har hatt den opplevelsen jeg har hatt.
Desverre er det ikke slik for alle.
Og nå håper jeg egentlig inderlig at noen på andre siden av bordet – altså innen NAV, eller arbeidsutredningsbedrifter – leser dette;
Det burde være det!
Det burde være en selvfølge at man går ut i fra at voksne mennesker selv kjenner sine grenser, kjenner hva de tåler eller ikke.
At man skjønner at folk ikke «legger seg ned» og gir opp av ingenting.
Ingen burde oppleve å bli satt i en arbeidsutredningsituasjon der man blir presset langt over sine grenser, og å ikke bli hørt når man sier i fra.
Det gjør folk sykere, og arbeidsutredningen blir ukorrekt.
Man risikerer å ødelegge den restarbeidsevnen folk i utgangspunktet har.
For folk vil jobbe!
Og det er utrolig hvor langt man er villig til å strekke seg, hvor kreativ man blir for å få ting til å fungere – de aller fleste av oss trenger faktisk mer hjelp til grensesetting enn vi trenger til å bli presset.
Det burde være naturlig at «pasienten» (i mangel av et bedre ord) blir hørt.
Det er tross alt vi som kjenner på og lever med de sykdommene vi har.
I mitt hode er det naturlig at det er «pasienten» som er i fokus – enten det er arb.utredning eller utredning.
Det blir feil for meg at en lege, en arbeidsgiver eller en NAV-ansatt skal avgjøre hva et menneske kan eller tåler.
Det naturlige ville være at «pasienten» forteller og at lege, arbeidsgiver og NAV-ansatt lytter – og at partene sammen kommer frem til noe som fungerer!
Jeg har vært heldig – i denne runden.
Men egentlig har jeg opplevd det som alle burde oppleve.
Det som burde vært normen.
Selv om det ikke ble full klaff for meg i denne runden, er jeg likevel overbevist om at dette er veien å gå når man skal finne frem potensialet og ressursene i folk.
Lytte, respektere – og være litt kreativ.
CilieSynsing 